Biennale.no Prosjektbeskrivelse "Dead letters! does it not sound like dead men? Conceive a man by nature and misfortune prone to a pallid hopelessness, can any business seem more fitted to heighten it than that of continually handling these dead letters, and assorting them for the flames? For by the cart-load they are annually burned. Sometimes from out the folded paper the pale clerk takes a ring—the finger it was meant for, perhaps, moulders in the grave; a bank-note sent in swiftest charity—he whom it would relieve, nor eats nor hungers any more; pardon for those who died despairing; hope for those who died unhoping; good tidings for those who died stifled by unrelieved calamities. On errands of life, these letters speed to death. Ah, Bartleby! Ah, humanity!" -- Herman Melville, Bartleby, The Scrivener Biennale.no er en biennale som ikke finner sted og som formidler verker som ikke eksisterer. Den har hovedsete i den lille bygda Gol ved foten av Langfjella. Det er en biennale for samtidskunst som tematiserer virtualitet og er virtuell selv. For å sette det ytterlige på spissen så har biennalen som motto at den både finner sted og ikke finner sted, og på alle mulige steder samtidig. Biennalen er distribuert og desentralisert som samarbeidende noder, og basert på en kunstnerdrevet gjør-det-selv praksis på siden av institusjoner. Biennalen vil foregå fra 1. november 2020 til 31. desember 2020. Temaet for biennalen i 2020 er "The unbearable lightness of internet". Nettstedet https://biennale.no vil være informasjonskanalen. Dette er kjernepunktene, det som kjennertegner biennalen og skiller den fra andre arrangementer. Noemata som produsent har en bakgrunn fra digital, nettbasert kunst og har 25 års erfaring med denne form for virtualitet. De siste ti år har vi i økende grad organisert utstillinger og festivaler i virtuelle- fysiske grenserom. I Biennale.no ønsker vi å se på virtualitet fra et mer generelt perspektiv ift. kunst. Bakgrunn Bakgrunnen for biennalen kommer som en reaksjon på hvordan det digitale og nettbaserte i dag kan sies å være en mer integrert del av samtidskunsten, slik vi ser det. Den digitale kunsten har i flere tiår søkt alternative utstillingsstrategier ift. sitt medium. Fra 1970 til 1990 var det lite interesse for digitale media. Net.art ironiserte over situasjonen rundt år 2000. Mens andre digitale kunstarter fann sin 'naturlige' utstillingsform var nettkunsten bundet til nettet og monitoren. En kurator måtte komme opp med utstillingsformer som ikke hadde noen klar løsning. F. eks. Per Platous "Skrevet i stein" (2003) var en oppfinnsom måte som brukte kunst som fiksjon og fetisj som strategi, ref. http://www.perplatou.net/net.art/. En forløper, i èn forstand, til Biennale.no er Net.ephemera (2002), kuratert av Mark Tribe, grunnlegger av Rhizome. Utstillingen erstattet visningen av verket med visningen av efemera - notater, skisser, diagrammer tilknyttet verket. Tribe sa: "Vi diskuterte vanskene med å stille ut nettkunst i gallerier og museer. Den er ment å oppleves av en person foran en monitor. Og mange nettkunstnere så sin praksis som opposisjonell til institusjoner i kunstverdenen. Å sette nettkunst i galleriet innebærer en rekontekstualisering som radikalt kan endre opplevelsen og betydningen av verket." Den raske spredningen og normaliseringen av digitale medier de siste 15 år har vært med på å utviske skille mellom virtuelt og reelt. Samtidig sluttet kunstnere å se internett som et rom for utopisk projeksjon og en rømningsvei fra kunstverdenen og begynte å oppleve det som en forlengelse av verden, med sin egen infrastruktur, motsetninger og maktbalanser. De tilhørende begrepene 'post-digitalt' og 'post-internett' må forstås som integreringen av nettkultur i allmen kultur. Denne prosessen utvikler seg ikke nødvendigvis mot en materialisering av det digitale, men heller hvordan det digitale skaper nye utstillingsformer i rommet. F. eks. konseptet BYOB (Bring your own beamer) hvor verkene projiseres på veggene vha. projektører i det teknologier blir allemannseie. Et annet eksempel er modifiserte routere, satt opp Wifi-punkter hvor som helst, i konseptet Offline Art, som muliggjør visninger på publikums mobiler uten internett. Og videre kan man argumentere at siden folk flest i dag er tilkoblet internett kontinuerlig er det eneste som trengs en anledning, og ikke spesielle, alternative utstillingsstrategier. Dette betyr ikke at digital kunst er uten problemer. Fortsatt vises lite digital kunst i samtidskunsten, i praksis har det en utilstrekkelig integrasjon. Det foregår i en kunstverden som i lang tid har diskriminert på et opplærings-, utstillings- og diskursivt grunnlag den kunstneriske bruken av digitale medier, og som til dags dato til tross for økende bevissthet og bruk av nett og digitalitet fremdeles ikke er i stand til å fullstendig distribuere de konseptuelle paradigmer, de språklige kodene, den tekniske kunnskapen som er nødvendig for å fullstendig integrere dem i deres egen idé om kunst. Det første trinnet mot å overvinne problemet rundt digital kunst vil være å forlate definisjoner som fører til at vi ser på det som en kategori for seg selv. Neste trinn vil være endringer i institusjonene og i forestillingene om kunst de reflekterer. Biennalen Denne bakgrunnen har dermed ledet fram til idéen om en biennale for samtidskunst generelt, uten en digital- eller nettbasert- prefiks. Vi har derimot beholdt et fokus på virtualitet siden det er en videre begrep og noe som angår hele samtidskulturen. Virtualitet angår teknologi, vitenskap, filosofi, osb. og er en egenskap ved den virkelige, fysiske verden som vanskelig kan bestrides. For å sette dette på spissen skal Biennale.no være et arrangement som "finner sted og ikke finner sted, og på alle mulige steder samtidig." Det virtuelle forstås her som det mulige og umulige, urealisert og urealiserbart, i en potensiell superposisjon, og ikke nedfelt og kollapset til en definert tilstand. Dette er en fysisk tolkning av virtualitet, hvordan fysikere forstår den virkelige verden: De faste objektene oppløses i et virtuelt skum på kvantenivå. På dette nivået kan man si at hendelser finner sted og ikke finner seg, kjent fra det paradoksale eksemplet med Schrödingers katt som både er levende og død inntil man ser etter. Matematisk er saken grei, verden og dens partikler følger bølgefunksjonen, et sett med ligninger som beskriver det hele eksakt. Det filosofiske problemet er to-delt, hva er 'bølgefunksjonen', og hva skjer når den kollapser til fysiske hendelser. Bølgefunksjonen forstås som 'virtuell', som en immateriell spire til en fysisk virkelighet. Vi kan dermed si, vitenskaplig og ikke bare kunstnerisk, at virkeligheten vi lever i ikke bare har en fysisk eksistens men også en virtuell eksistens. Sagt på en annen måte er eksistens bare èn side ved virkeligheten. Dette ligger i uttrykket at biennalen finner sted og ikke finner sted. Et annet aspekt ved virtualitet og kvanteverdenen er at fysikeren må si at partiklene er på alle mulige steder samtidig. Det er ikke til å forstå men likevel et faktum så sikkert at vi kan bygge datamaskiner basert på det. Virtualiteten gjør liksom alt samtidig og kollapser bare til en eksistent og spesifikk hendelse, partikkel og objekt når den blir forstyrret, målt eller observert. Overlatt til seg selv kan vi si virtualiteten er virkelig men ikke-eksisterende, og alle mulige steder samtidig inntil den blir forstyrret eller observert. Biennalen bruker disse kraftige metaforer for å understreke det virtuelle ved verden, og ved kunsten spesielt som skaper sin egen verden, på sett og vis i en tilstand uforstyrret av verden forøvrig. Mer enn andre former for arbeid og virkemåter kan man si at kunsten har sitt naturlige tilhold i det virtuelle, og får sitt uttrykk nedfelt og konkretisert først i samhandling med en fysisk verden. Det er andre viktige momenter som inngår i forståelsen av biennalen som kan refereres til her i komprimert form: - Bartleby-figuren i novellen til Melville. Hans konsistente respons "I would prefer not to" har dels å gjøre med rebell, frustrasjon og motstand. Melville skriver selv, "[the story is] about a writer who forsakes conventional modes because of an irresistible preoccupation with the most baffling philosophical questions.". Historien refererer til fri vilje og determinisme: "at fri vilje krever at viljen er isolert fra bestemmelsesøyeblikket." Bartlebys passivitet og isolasjon fra det økonomiske system gjør han fri. Her samstemmer vi det med en virtuell vilje isolert fra et bestemt fysisk objekt. Figuren har blitt sett på som en forløper til absurd litteratur, som f. eks. Kafkas "Sultekunstneren". Filosofen Žižek bruker figuren jevnlig i sammenheng med motstandsarbeid. I biennalen er mottoet "I would prefer not to" en oppfordring til å forbli i det virtuelle og forsvare dets rettigheter som virkelig, tom. mer virkelig enn den fysiske. Et annet motiv her er hans arbeid ved Dead Letter Office, brev som ikke fant fram til mottakeren, "by the cart-load they are [bi]-annualy burnt". Ifm. denne brenningen, som er biennalen, knytter vi konseptet "proof-of-burn". Det brukes innen kryptografi og bitcoin-teknologien som en måte å bevise at arbeid er blitt utført, at det som nå brennes har en verdi. - Letthet. Temaet for den første biennalen er "The Unbearable lightness of internet". Et kuriøst faktum er at hele internett bare veier 50 gram sett på som elektroner i bevegelse, som virtualitet i ren forstand. Parafrasen er kjent fra Kunderas roman og handler om at noe som i utgangspunktet er lett, antar en uutholdelig tyngde. Det knyttes til vår frie vilje og settes opp mot Nietzsches evige gjenkomst av all ting hvorved alt får tyngde. Kundera skriver, "The heavier the burden, the closer our lives come to the earth, the more real and truthful they become. Conversely, the absolute absence of burden causes man to be lighter than air, to soar into heights, take leave of the earth and his earthly being, and become only half real, his movements as free as they are insignificant. What then shall we choose? Weight or lightness?". Fra Livet er et annet sted skriver han, "(Jaromil often had vicious dreams that he had to lift something terribly light, a teacup, a spoon, a feather and couldn't, that he was so much weaker as the object was lighter and that he 'sank under its lightness'; he experienced these kinds of dreams as a nightmare and he woke up sweaty; we seem to have been dreaming of his light face, drawn with cobwebs, which he in vain tried to lift off and throw away.)" En annen kilde her er Italo Calvinos essay "Letthet" i boka Six Memos, "To cut off Medusa's head without being turned to stone, Perseus supports himself on the very lightest of things, the winds and the clouds, and fixes his gaze upon what can be revealed only by indirect vision, an image caught in a mirror. ... Lucretius is the poet of physical concreteness, viewed in its permanent and immutable substance, but the first thing he tells us is that emptiness is just as concrete as solid bodies." På denne bakgrunnen ønsker vi å formalisere biennalen. For å gi et riktig bilde mener jeg det var nødvendig å skrive såpass mye om det. Jeg ser på biennalen som et pilotprosjekt med en eksperimentell form. Drivkraften er det eksperimentelle ved formen. Jeg vet ikke i detalj hvordan biennalen vil konkretiseres, men jeg vil at spørsmålsstillingen skal være en del av den, nettopp å finne en form som lar det virtuelle på ulike måter forbli virtuelt samtidig som formen må ha et formidlingsaspekt, både som biennale og på verksnivå. Jeg ser for meg at det kan gjøres på forskjellig vis. Digitalitet er bare én av flere former for virtualitet. Hva menes med virtualitet i det hele tatt? Begrepet har mange meninger, tildels motstridende (som f. eks. simulasjon), og dukker opp i ulike sammenhenger. I en ordliste kan vi lese at synonymer er "potential, basic, implied, constructive, fundamental, practical, substantial, indirect, in conduct, pragmatic, essential, implicit", mens antonymer er "stated, expressed, actual, categorical, authentic, direct, sensible, material, definite, real, developed, explicit". Vi skal her bruke uttrykket i tråd med filosofene Deleuze og Bergson, som refererer til et sitat av Proust, "real but not actual, ideal but not abstract". En ordliste-definisjon av Peirce støtter denne forståelsen av det virtuelle som "som om" det var virkelig, og i hverdagsbruk at noe er "så og si" men ikke et faktum. Det virtuelle er altså reelt og idéelt, men ikke aktuelt og abstrakt. På lignende måte har jeg gjerne tenkt på virtualitet som "virkelig men ikke-eksisterende", med referanse til hvordan vi forstår kvanteverdenen. Begrepet virtualitet defineres her som "noe virkelig men ikke aktuelt eller eksisterende, noe ideelt men ikke abstrakt". 'Ideell' burde kanskje være stikkordet å bygge videre på her, noe som umiddelbart gir gjenklang, men med fare for at begrepet virtualitet tolkes som abstrakte konsepter, og biennalen som en plattform for konseptkunst. Nei, vi holder på begrepet virtualitet og definisjonen over, og som i allmen språkbruk kan uttrykkes som at noe er "som om", og at noe er "så og si" men ikke et faktum. 'Ideell' forstås heller nærmere Platons idélære hvor verden sees på som avledet av idéformer, der idéene er virtuelle og virkelige. I Kants lære er ideene tanke- eller fornuftsformer, ikke basert på eksistens og empiri. På den andre siden er begrepene simulakra og simulasjon, i Baudrillards mening, det motsatte av dette virtuelle og ideelle, idet de mangler eller simulerer virkelighet, slik vi ser det for eksempel i AI datasimulering, media som representasjon og forfalsking (fakes). Så hvordan ser jeg for meg virtualitet og formidling i praksis i biennalen? Begrepene flyter selvfølgelig, og ulike fortolkninger må aksepteres. Tar vi heller utgangspunkt i at biennalen ikke finner sted er det lettere å se at biennalen kan inneholde og formidle et større og bredere aspekt av samtidskunst enn om den fant sted, fordi verkene ikke trenger å eksistere. Dermed står kunstnere friere i utformingen og kan søke helt andre tilnærminger og arbeidsmåter til sin kunst. Jeg tror biennalen dermed kan fungere som et kritisk innlegg i kunstdiskursen - om hva kunst er eller bør være. Jeg mener dette er et skritt kunsten kan ta, det å sette eksistensen i parentes. Det virtuelle er beslektet med kunsten, og er kanskje dens nærmeste allierte. Det går en parallell her til Husserls metodiske holdning til erkjennelse, hans epoche og 'fenomenologiske reduksjon', hvor utsagn om tingenes eksistens settes i parentes og bare betraktes som rene bevissthetsinnhold og som utgangspunkt for en fenomenologisk "vesensskuen". Denne vesensskuen er mao. noe i likhet med virtualitet, idealitet og antikkens 'idé' (fra gresk, form; skue). Dermed kan vi si at kunstprosessen til en viss grad sammenfaller med filosofi som måter å komme fram til og uttrykke tingenes vesen. Tankegangen ligger forøvrig nær oss alle i og med vår dødsbevissthet som uvilkårlig setter eksistensen i parentes. I den forstand ibor vi vår egen virtualitet. I lys av de vanvittige vyer vitenskapen framstiller for oss i tid og rom så blir ikke denne virtualiteten mindre. Jeg tror det er i visshet om disse fakta at biennalen kjenner seg berettighet, tross den absurde formuleringen av å ikke finne sted og at verkene ikke eksisterer. Jeg tror den fyndige kortformuleringen over kan fungere som betingelser for biennalen og arbeidene den formidler. Den gjør biennalen også enkel å oppfatte, om ikke begripe. Biennalen kan tolkes i ulike retninger, mer eller mindre dekkende: som en "Salon des refusees"; som en Net.efemera (Mark Tribe, 2002); som Bartlebys (eller Zizeks) "I would prefer not to"; som et uttrykk for samtidens "uutholdelige letthet"; eller i lys av det sofisten Gorgias hevder, "For det første, at ingenting eksisterer; for det andre, at selv om eksistensen eksisterer så er den uforståelig for mennesker; og for det tredje, selv om eksistensen er forståelig så kan den ikke bli kommunisert og formidlet til ens neste". For biennalen opprettes et lite råd bestående av meg som leder av foreningen Noemata, Ana Buigues (ES), Zsolt Mesterhazy (NL), og om mulig to personer til (Alan Sondheim (US) / David Quiles Guilló (ES) / Max Herman (US) / Erik Nilsebraten (NO)). Rådet vil utvikle konseptet videre, utforme en Call for works og invitere kunstnere individuelt til å delta. Biennalen tar imot virtuelle verk, verk som på en eller annen måte ikke eksisterer. På den andre siden må verket kunne formidles for å kvalifisere, igjen "på en eller anenn måte". I tillegg inviterer biennalen kunstnere og partnere til å opptre som virtuelle noder i biennalen. Det innebærer at de representerer biennalen og kan organisere egne tiltak (arrangement, utstilling) ved å følge vårt konsept. Biennalen betraktes dermed som et distribuert, desentralisert nettverk hvor hver node er ansvarlig for sitt opplegg mens alle følger samme protokoll. Tross en litt tungrodd beskrivelse her så ender konseptet i en enkel oppfordring med en åpen fortolkning både i struktur og formulering. Kurateringsprosessen vil kartlegge bedre betingelsene for hvordan biennalen håndterer virtualitet og formidlingsaspekt ved de innsendte verkene. Begge deler synes viktige. Uttrykket "på en eller annen måte" rommer usikkerhet, eksperimentering, drivkraft og vilje til utforskning langs disse grenselinjene. I utgangspunktet har vi en inkluderende kuratering i det vi ønsker å ta med flest mulig verk som kvalifiserer. Avhengig av mengde og bredde av innsendte arbeid kan vi gjøre et utvalg i formidlingssammenheng. Kurateringen foretas av rådet som opprettes og de assosierte nodene som opprettes. Biennalen varer i to måneder, fra 1. november 2020 og ut året. På den måten alternerer den med "The Wrong digital art biennale" som vi ser på som et referansepunkt for en desentralisert, gjør-det-selv biennale (https://thewrong.org). Det ligger som sagt mye tankegods i det virtuelle som ikke blir behandlet av digitalitet alene, og som vi mener er beslektet med kunstens domene og som kunsten kan dra nytte av å arbeide med. Siden biennalen finner sted og ikke finner sted, og på alle mulige steder samtidig, iht. sin virtuelle tilstand, så må den betraktes som distribuert og desentralisert på en sammenfiltret (entangled) måte. Som nevnt over ivaretas dette av biennalens struktur som nettverk av noder og verk. Nettstedet Biennale.no vi ha all informasjon om biennalen, noder, og verk, og er hovedstedet for biennalen. Det ligger et lite poeng i at domenet .no får en dobbelbetydning her. Hva går pengene til? Som pilotprosjekt budsjetterer vi ikke med mye og ber heller ikke om mye. Siden biennalen er virtuell går kostnadene stort sett til arbeidstimer i utvikling, formidling og utførelse (for ikke å si 'realisering'), og dokumentasjon. Pengene går til utviklingen av biennalen i Norge samt en andel til kunstnere som deltar, avhengig av støtte. I første omgang ønsker vi å se hvordan dette bærer avsted i 2020, så får vi reevaluere det i 2022. Biennalen går av stabelen i 2020 uavhengig av utfallet av denne søknaden. "Only if poets and writers set themselves tasks that no one else dare imagine will literature continue to have a function. Since science has begun to distrust general explanations that are not sectorial and specialized, the grand challenge for literature is to be capable of weaving together the various branches of knowledge, the various 'codes,' into a manifold and multifacted vision of the world." --Italo Calvino, Multiplicity, Six Memos Visningssted/Arena Siden biennalen finner sted og ikke finner sted, og på alle mulige steder samtidig, iht. sin virtuelle tilstand, så må den betraktes som distribuert og desentralisert på en sammenfiltret (entangled) måte. Som nevnt ivaretas dette av biennalens struktur som nettverk av noder og verk. I tillegg til Noemata på Gol, er et par noder klare til å ta del i biennalen siden de er nært knyttet til rådet: Browserbased i Amsterdam (ved Zsolt Mesterhazy), samt El Estudio i Valencia (ES) (ved Ana Buigues) Sammendrag Biennale.no er en biennale som ikke finner sted og som formidler verker som ikke eksisterer. Den har hovedsete på Gol ved foten av Langfjella. Det er en biennale for samtidskunst som tematiserer virtualitet og er virtuell selv. For å sette det ytterlige på spissen så har biennalen som motto at den både finner sted og ikke finner sted, og på alle mulige steder samtidig. Biennalen er distribuert og desentralisert som samarbeidende noder, og basert på en kunstnerdrevet gjør-det-selv praksis på siden av institusjoner. Biennalen vil foregå fra 1. november 2020 til 31. desember 2020. Temaet for biennalen i 2020 er "The unbearable lightness of internet". Nettstedet https://biennale.no vil være hovedportalen og informasjonskanalen.